Da hun var sytten år, løp hun fortest og lengst og var ikke til å stoppe, men så stoppet alt opp. Kjersti skulle egentlig studere til å bli ingeniør, men ligger i stedet på gamlehjem. Hun hører en dame dø på den andre siden av veggen. Kjæresten orker ikke å bære henne lenger. Kjersti tenker at hvis hun kan klare å skrive en roman, vil hun igjen føle seg som et menneske. For en roman må være skrevet av et menneske. Hun begynner å skrive på gule post-it-lapper som hun klistrer på veggen over senga. Monstermenneske stuper inn i det syke, det stygge, det vakre, det selvransakende og det sårbare, med tankevekkende alvor og sjenerøs humor. Hvordan slutte å være redd og bli et menneske ute i verden?
Endeleg fekk eg også lest denne boka. Ei bok som er blitt rost opp i skyane av kritikarane. Dette er noko av det dei skriv:
- Dette er stor litteratur ... I beskrivelsene av forholdet mellom fiksjonen og virkeligheten, er Skomsvold i særklasse. Hun har skapt en metaroman, en roman om å skrive en roman.
- I over en uke har jeg levd med Montermenneske. At det nå er over, kjennes feil. Jeg håper Kjersti Skomsvold fortsetter å skrive bøker jeg kan leve med i framtida"
- Roll over, Karl Ove, det er en ny mester av selvbiografiske romaner in town!
Etter å ha lest boka seier eg meg samd med kritikarane. Dette er ei veldig god bok skriven av ei ung jente som vi kjem til å høyre mykje meir om i framtida. Dette er den andre boka til Skomsvold og den første Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg vann blant anna Tarjei Vesaas debutantpris for 2009.
Første delen av boka er den beste og også den sterkaste. Det er vondt å lese om korleis ho som ei ung jente med alle mogelegheiter foran seg må ligge på sjukeheim med eldre folk som døyr rundt ho. Men sjølv opp i alt det vonde klarer Skomsvold kunststykket å vere morsom. Ho er morsom på bekostning av seg sjølv, men ikkje på ein måte som gjer at ein ler av ho, men av situasjonane som ho skildrar så godt. Boka er på heile 600 sider og det skal vere ein god roman for å halde på lesaren heile vegen. Men det klarer Skomsvold. Du heier på ho og håper slik på at ting skal gå betre, at sjukdomen skal sleppe taket. Samtidig flyr sidene av gårde.
Eg gler meg til Kjersi Annesdatter Skomsvold si neste bok!
Finn boka på biblioteket
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar